Norske juletradisjoner – Gudslånet

I god norsk tradisjon er det vanlig å tro på mirakler ved årsskiftet. Jeg nevner jomfrufødsel, øl og aquavit, bløtkake og bokkøl osv.. På 1800 tallet hadde alkoholen guddommelig innhold – munkene drakk seg fulle for å få åndelige egenskaper. Kornet ble kalt Gudslånet. Brød, øl og brennevin framstilt av korn hadde i folks bevissthet elementer av helligdom.

Ordet jul stammer fra det gammelnorske ”YLIR”, som rett og slett betyr den som steller til moro. I Håvamål, boka som gir bud- og påbud om skikk og bruk i tidlig middelalder, er drikkekultur et sentralt emne. Her heter det at ”når ølet går inn, går vettet ut – men trøster med at –hver som drikker, får sitt vett igjen.” Her finner vi også råd om oppførsel – der det anbefales å spise/drikke med måte. Straffetiltakene finner vi i Gildeskålene: ”Den som ikke klarer å bære ut det han/hun spiser og drikker, må bøte med en halv tønne øl til fellesskapet.”

Den tidligste julefeiring vi kjenner til var samtidig med slaget ved Hafrsfjord. I overgangen mellom hedenskap og kristendom fikk gamle, hedenske skikker nytt innhold: Man feiret ikke jul – man drakk jul – med god mat til. Julegildene var store matorgier og drikkelag hvor ølbollene sto sentralt. I Gulatingsloven ble det slått fast at det skulle brygges øl til jul. De som ikke fulgte påbudet tre vintre på rad, risikerte å måtte gå fra gård og grunn. Gjorde man ikke bot, kunne man bli landsforvist!

Lenge før den kristne julefeiringa markerte nordmenn solsnu, og feiret med midtvintersblot i slutten av desember. Kirken adopterte skikken. Før i tiden gikk det minst to slagsmål på hver liter hjemmebrygget øl – ellers var det ikke noe tess. Det at noen sovnet før slosskampen, var et sikkert bevis på at ølet var sterkt nok. For å unngå krangel og slossing i heimen ble det lyst ølfred i slutten av året. Håkon den Gode påla dessuten mann og kone å holde fred så lenge ølet varte. Den som ikke brygget øl ved årets slutt, og signet det til St.Maria og Hvitekrist, ble strengt straffet av biskopen.

Når det gjelder feiring er det også mange tips å hente fra 1600-tallet. Da Christian 4. eldste sønn giftet seg i 1634 ”svømmet” slottet over av mat, øl og dram. Kongen ønsket å utbringe en skål for alle kristne fyrster. Salige Christian rakk å skåle for 35 fyrster før han måtte bæres fra bordet i en stol. På tross av at kongen var litt av en beger-svinger (han kom aldri ut av bakrusen),var han bekymret for det moralske forfallet rundt Mossefossen. Kongen skrev at området var et arnested for grove synder og laster. To biskoper ble sendt til Rygge fordi kirkens mann på Moss gikk på fy…. I de 300 åra som fulgte måtte sentrale myndigheter stadig ta turer til Morsa-vassdragets utløp for å rydde opp i drikkfeldigheten.

I vårt naboland heter det seg at det er et labert selskap dersom intet knuses. I den sammenheng kan det være på sin plass å minne om måltidet, festen og den oppløftede stemningen på Akershus slott da prins Fredrik skulle feires som tronarving etter at Christian 4. døde i 1648. Etter at gjestene hadde fortært 198 okser, 320 griser og 534 sauer til sin aquavit, manglet det ved opptellingen etter festen 1647 glass som gjestene i pur glede hadde kastet ut av vinduene på slottet.

Miraklenes tid er ikke forbi. Salige Christian fikk ikke ryddet opp  i Moss. Jeg nevner etableringen av Gudes første brennevinsbrenneri i 1787, begivenhetene i Gudegården sensommeren 1814 og etableringen av Gerners destillasjonsverk for aquavit samme sted i 1824. Gerners resept – og det at vi fant den i Gerners regnskaper fra 1833 -  var stort. Miraklet sk,jedde igjen da aquaviten fra 1833 gjenoppsto i bymuseet 4. november år 2000.

Norges største avis skrev om miraklet 19. april for fem år siden: ”Noen gangere lønner det seg å vise smaksmuskler, når andre står blyge i bakgrunnen. Morsa 1833 – en mosse-stolthet med kraft, kombinert med en friskhet, en bløthet som virkelig tiltaler.”

 Så fikk vi mellomspillet med gullmedalje i London for gudedrikken – modnet  på eikefat – kraftig krydret med karve, anis, fernikkel og humle. Egner seg like godt som ankerdram, juledram – eller kort og godt til å slukke tørsten…

Det siste aquavit-miraklet skjedde  under 100-års markeringen for unionsoppløsningen i 2005. Aftenposten omtalte saken 26. november: ”Dette er en ny og fenomenal aquavit-konstruksjon….Morsa Unions-aquavit heter den, og er designet til 100-års jubileet som selvstendig stat.  Aquaviten inneholder faktisk elementer fra 1905. Hvis ikke det er spennende, vet ikke jeg. I tillegg er det brukt elementer fra samtlige slottsaquaviter tilbake til 1929. På papiret ultra-opphissende saker, altså smaker? Superb…. Denne aquaviten er i cognac-divisjonen, et godt stykke opp i hiarkiet. Brunlig fargetone, en touch av treverk og tørkede frukter, mørk karamell. Denne aquaviten skal ikke kjøles ned, men drikkes i romtemperatur i små cognac-glass (ikke bolletypen). Den egner seg ikke så godt til mat, men bør nytes på egen hånd. Prisen er et eget kapitel. Bare kr. 350 for denne er et kjempekjøp. Utmerket som julegave”, skriver Aftenposten. Til julematen er den orginale Morsa 1833 best. La humla suse i jula!

            Jon Roth Nielsen, Morsa 1833 Venneforening, Moss